Da Sundheds- og Omsorgsforvaltningen i København kommune tok kontakt med daglig leder Henriette Højsteen for å høre om hun kunne tenke seg å være med å skape kommunens første regnbue-sykehjem, tok hun først en runde med ledergruppen, sine ansatte, beboerne og deres pårørende. 

Det dukket ikke opp noen sterke motforestillinger, men man var likevel litt usikker på hvordan man skulle gripe utfordringen an. Det vil si, helt til en av de ansatte foreslo: «La oss spørre Helge, han i første, vi tror kanskje han er homofil.»  

Den eldre herren, altså Helge, i første etasje, som for øvrig hadde delt størstedelen av sitt liv med en norsk kjekkas, ville mer enn gjerne dele sine tanker og meninger om viktigheten av et regnbue-sykehjem. Innsikten og kunnskapen som kom ut av disse samtalene var med å føre fram til at Slottet onsdag 12. august i 2015 heiste regnbueflagget på full stang. 

-Det handler ikke om deg personlig 

Plejehjemmet Slottet, som er det offisielle navnet på sykehjemmet, er ikke bare et sykehjem som ønsker LHBT-beboere velkommen med åpne armer, forstander Højsteen var også med å sette de eldre sin seksuelle helse på agendaen.  

– Hvordan tok du tak i dette temaet med eldre og deres seksuelle helse? 

– Jeg kontaktet en sexolog som jeg visste jobbet i administrasjonen, og jeg ba henne komme og undervise de ansatte hos oss. 

– Hva tenker du var det viktigste dere fikk ut av denne undervisningen? 

– Bortsett fra det rent sexologifaglige så må jeg nok si at det var det at vi fikk en større bevissthet i forbindelse med å profesjonalisere vår holdning rundt dette med seksualitet og seksuell helse. På samme måte som man vet hvordan urin lukter eller et sår ser ut, så er det viktig at man behandler seksualiteten på samme faglige måte. 

Både kunnskap og en bedre forståelse av egne holdninger er viktig. Dersom det oppstår en situasjon skal man ikke vurdere det man ser eller opplever ut fra sitt eget private ståsted, men fra et faglig synspunkt. Dette er meget viktig. 

Dersom du har en pasient som bevisst onanerer rett foran deg, så vil du kanskje reagere med frykt eller avsky dersom du lar dette handle om deg privat. Om du betrakter situasjonen ut fra et faglig ståsted vil du kunne vurdere den ut fra om beboeren for eksempel gjør dette som et resultat av uro eller frustrasjon. Da får du en helt annen innfallsvinkel og du kan mye bedre hjelpe beboeren, mener Højsteen, som i dag jobber som sjefskonsulent ved Dansk Selskab for Patientsikkerhed. 

– Det er også viktig å forstå at seksualitet dreier seg om mye mer enn bare samleie. Vi må tenke på sex på noe mer enn bare penetrering. 

Det aller viktigste er likevel å snakke om det. Man må ta utgangspunkt i de eldre sine behov og rettigheter, man må sette seg inn i deres situasjon og seksualitet som en hvilken som helst del av den totale helsesituasjonen. 

Højsteen er nøye med å understreke de eldre sine rettigheter til selv å bestemme over egen kropp og seksualitet er ukrenkelig. Beboerens trivsel og velvære trumfer alle andre hensyn, mener forstanderen. 

– Skulle to personer finne hverandre på en avdeling, og en av dem har demens, så vil vi likevel ikke kunne forby eller kontrollere forholdet. Vi vil selvsagt følge med på hvorvidt den som har demens frivillig er med på eventuelle seksuelle aktiviteter. Vi vi også følge med hvorvidt det dukker opp tegn til mistrivsel, og om den eventuelle mistrivselen har med paret seksuelle aktivitet å gjøre. Her er det selvsagt store gråsoner, men dette er helsefaglig vurdering som vi må ta underveis og respektere den enkeltes rett til selvbestemmelse. Det at man er rammet av demens fratar deg ikke retten til å ha et sexliv. 

Højsteen forteller at Slottet har plass til 111 beboere og at man i dag har i underkant av 100 medarbeidere. For å få plass på hjemmet må man ha behov for ettersyn 24 timer i døgnet. 

Usynlig seksualitet 

– Hvorfor er dette med eldre og deres seksualitet så vanskelig? 

– Først og fremst fordi vi aldri snakker om det. Og vi får jo aldri sett den heller, det er ikke akkurat eldre mennesker som brukes i annonser der det vises eller spilles på sex. Eldre sin seksualitet rammes av dobbelt tabu, både på grunn av seksualiteten, men også på grunn av alderen. 

Jeg husker en søt historie som min mormor fortalte. Hun hadde lest i avisen om en eldre dame på 86 år som ble spurt om når eldre sluttet å ha sex. Den gamle damen hadde ledd og slått seg på låret og svart: «Det må du spørre noen som er eldre om.» 

– På hvilken måte er Slottet et såkalt regnbue-sykehjem? 

– I dag er omtrent ti prosent av beboerne en del av regnbuefamilien, altså cirka samme andel som i befolkningen ellers. Det at Slottet er et regnbue-sykehjem betyr egentlig ikke noe annet enn at man legger spesiell vekt på å være ekstra normkritiske i arbeidet og dialogen med beboerne.  

Dersom det for eksempel kommer inn en eldre kvinne, tar man det ikke for gitt at hun har vært gift med en mann og har masse barnebarn. Man er åpne for at hun har levd et liv utenfor for det heteronormative. 

Højsteen forteller at av LHBT-beboerne er de aller fleste homofile menn, noen få lesbiske kvinner og enn så lenge ingen transpersoner. 

– Når du ser på homobevegelsen rent historisk så er det som regel de homofile mennene som har vært mest frampå. Det er først nå de siste årene, fra 70-tallet og fram til i dag at lesbiske kvinner har blitt mer frittalende og synlige. Dette tror jeg også er noe som vil avspeile seg i eldreomsorgen, jeg tror vi vil få stadig flere lesbiske kvinner og etter hvert også transpersoner som velger å være åpne om sin legning og identitet, også når de kommer på sykehjem. 

-Viktig å slippe å forklare seg 

 – Hva vil du si er den største utfordringen når det gjelder LHBT-beboere opp mot beboere som ikke er det? 

– Jeg tror det viktigste er at helsepersonellet må være oppmerksomme på at vi som en del av majoriteten må se og forstå at de som tilhører en minoritet ikke nødvendigvis føler seg tilpass blant majoriteten. Vi reproduserer ofte våre egne tanker og holdninger ovenfor minoriteten, og tar det som en selvfølge at de har de samme tankene og holdningene som oss. Dette er det viktig at vi som helsepersonell er klar over. 

Det å være imøtekommende på majoritetens prinsipper trenger nødvendigvis ikke å bli oppfattet som noe positivt av den som tilhører en minoritet. Vi må passe på at vi ikke presser våre egne normer på de som har andre normer enn oss selv. 

Jeg tror det er viktig at man slipper å forklare seg selv, at man ikke trenger å gjøre et ekstra poeng ut av at kjæresten var eller er en person av samme kjønn som seg selv, eller at man som transperson kanskje skifter mellom kjønnsuttrykkene en gang imellom. 

Højsteen forteller at det også er noen blindsoner som kan være vanskelig å avsløre om man ikke har en åpen og fri dialog med beboeren. 

– En transmann som ikke har fått fjernet livmor og eggstokker kan for eksempel få betennelse i eggstokkene, og da hjelper det lite å være oppmerksom på prostatakreft selv om vedkommende har et tydelig mannlig kjønnsuttrykk. 

Snakk med og ikke om beboerne 

Højsteen forteller at noen LHBT-beboere synes at regnbueprofilen ikke er tydelig nok, at det burde vært flere beboere med LHBT-bakgrunn eller flere aktiviteter rettet spesielt mot LHBT-beboerne på sykehjemmet. Noen av de heterofile beboerne har på sin side uttrykt bekymring for at de skal bli oppfattet som LHBT-beboere siden de bor på Slottet. Forstanderen har også møtt medarbeidere som trodde det skulle være mer fest og farger på et sykehjem med regnbueprofil. 

-Jeg forklarte at LHBT-beboerne utgjør cirka ti prosent av alle på hjemmet, så andelen er omtrent som i resten av samfunnet. Slottet er også et sykehjem, så de som bor på avdelingene er ikke nødvendigvis mennesker som er opptatt av så mye fest og farger.  

Højsteen forteller at da de snakket med Helge, beboeren i 1. etasje som flere av de ansatte mistenkte kanskje var «bøsse», syntes han det var «fedt» at Slottet kanskje skulle bli et regnbue-sykehjem. 

Ikke bare førte samtalene til at de ansatte fikk større innsikt, men Helge fikk anledning til virkelig å være seg selv. Han kunne fortelle om ham han hadde vært gift med, alt de hadde opplevd sammen, turene deres til Norge – Helges liv ble plutselig mye mer innholdsrikt. 

Helges rolle i prosessen førte til medieoppslag som i sin tur første til at gamle venner som hadde mistet kontakten tok kontakt med Helge, og dermed tilførte enda flere kapitler i den eldre herrens historie. 

– Vi gikk fra «vi tror» til faktisk å få kunnskap og kompetanse gjennom å snakke med beboeren istedenfor for å snakke om ham. 

Højsteen understreker at det helt klart er helsepersonalet som har ansvaret for å skape et rom for at man skal kunne snakke om seksualitet og seksuell helse. 

-Må gi beboerne en mulighet til å snakke 

– Men hva om beboeren ikke ønsker å snakke om sin seksuelle helse? Du sier jo selv at seksualiteten er omgitt med mange fordommer og tabuer.  

– Vi må likevel gi beboeren en åpning og en mulighet til å ta opp temaet på et senere tidspunkt. Vår jobb er å se hele mennesket. Vi kan for eksempel si noe sånt som at: «Jeg har erfaring fra at andre eldre som har syntes det har vært nyttig å snakke om seksualitet, om hvordan det har vært og hvordan det er nå. Er det noe du kan tenke deg, så er det også en mulig å snakke om. Er det noe du synes ville være ok?»

Og om man ikke ønsker å være så direkte med en gang, så er det fint å stille åpne spørsmål: «Du virker litt trist for tiden, er det noe eller noen du savner?» Dersom beboeren forteller at hun eller han savner partneren eller kjæresten sin, så kan man følge opp med: «Fortell mer om kjæresten din,» uten å bruke pronomener som «hun» eller «han». 

Du kan også spørre beboeren om å fortelle om en fin opplevelse, forteller om familien sin, om vennegjengen, om interesser og så videre. Det er ofte en fin måte å be beboeren å fortelle og å dele noe med deg, «sånn at jeg kan bli bedre kjent med deg». 

Enten det er folk som har demens og ikke husker så godt eller personer som holder tilbake fordi de er usikre på hvordan du vil reagere på hva de forteller, så er det viktig å ikke gi opp på første forsøk. Hold dialogen i gang, mulighetene åpne og gi beboeren tryggheten til å snakke og dele.  

– Det finnes ingen quick fix 

– Hva er det viktigste du har lært når du har vært med å sette mer fokus på seksuell helse blant eldre? 

– Det tror jeg må være det å rekke ut hånden og invitere til samtale. Det er også viktig med mer kunnskap og kompetanse. Det finnes ingen quick fix og det kreves innsats fra begge parter. Den eldre kvinnen må ikke se sitt barnebarn i den unge legen, og den unge legen må ikke se sin bestemor i den eldre pasienten. 

Den unge legen, sykepleieren eller assistenten trenger ikke å vite alt om den eldre sin seksualitet, man kan i stedet spørre: «Hvordan står det til med din seksuelle helse?»  

Dette inviterer den eldre til å snakke om temaet og eventuelt komme med spørsmål. Og så er det med seksuell helse som all annen helse, det hender jo rett som det er at legen eller sykepleieren må undersøke, slå opp i oppslagsverk eller konsultere med andre kollegaer om en pasient. Og det er da det er viktig at man har øvd på å snakke om seksuell helse på et faglig grunnlag. 

– På Slottet fokuseres det både på seksuell helse og det er et regnbuesykehjem. Har dette skapt utfordringer blant de ansatte? 

– Nei, men vi snakket en del sammen, og man er også nøye med å forberede nyansatte om hva slags sykehjem Slottet er og hvilke forventinger man har til dem. Når man gjennomfører jobbintervjuer er man nøye med å trekke frem dette med seksuell helse og det at Slottet har LHBT-beboere, og at dette er noe de må akseptere og de vil ha jobben. Så langt er det ingen som har takket nei til en jobb på grunn av dette, faktisk er det heller det motsatte, at mange søker jobber hos Slottet fordi det er det sykehjemmet det er. 

– Hva vil du si er den største utfordringen for helsearbeidere som skal jobbe med eldre og deres seksuelle helse? 

Det vil kanskje være det å se seg selv i speilet, og se på sin arbeidsinnsats med et normkritisk blikk og ikke la egne holdninger påvirke den jobben man er satt til å gjøre. Vi må bli flinkere til å snakke sammen, vi må rett og slett øve på å flinkere til å snakke om seksualiteten. 

Som helsearbeider må man tørre å prøve seg fram og man må være klar over at av og til gjør man noe som er feil. Det er ingen katastrofe å gjøre feil, men det er en katastrofe å ikke gjøre noe i det hele tatt. 

Fordommer også blant sexarbeiderne 

– I Norge er det forbudt å videreformidle kontakt med sexarbeidere til beboere på sykehjem, men i Danmark har man anledning til dette. Hvordan forholder man seg til det? 

– I 2006 ble det bestemt at man ikke skulle gjøre det i København kommune, men dersom en beboer skulle be om det her på Slottet ville man nok gjøre det likevel. 

Jeg prøvde ved et par anledninger å finne sexarbeidere som eventuelt kunne ta oppdrag for våre beboere, men det viste seg faktisk vanskelig å få noen til å stille opp. 

– Hvorfor er det det? 

– Jeg tror det kommer av at det er eldre kunder. Sexarbeiderne er ikke vant til å jobbe med eldre, de er rett og slett ikke vant til å forholde seg til gamle kropper. Man skulle tro at en sexarbeider skulle kunne forholde seg profesjonelt til dette, men nok en gang så rammes de eldre av tabuer og holdninger, påstår forstander  

– Hva ville være ditt viktigste råd til helsepersonell som skal jobbe med eldre og deres seksuelle helse? 

– Snakk om det. Tren på å snakke om det, både med beboere og pasienter, men også med kollegaer. Sett deg inn i hva som egentlig gjelder. Ikke la dine egne holdninger styre din faglige innsats. Sørg for å skaffe deg kunnskap om hva som skjer med kroppen når man blir eldre, og se på god seksuell helse som en mulighet for økt trivsel og velvære, avslutter Henriette Højsteen. 

Derfor heter det Slottet 

For en tid tilbake skulle det om den gang het Bygning S pusses opp, og alle beboerne ble midlertidig flyttet til et annet sykehjem. Bygning S var det første sykehjemmet i København som ble totalrenovert, alle beboerne skulle få enerom med egne bad. 

En av boerne, en eldre dame med demens, var særdeles godt fornøyd med oppussingen da hun fikk flytte tilbake. Hun skal ha sagt at: «Hadde jeg visst at vi skulle på ball på slottet, så skulle jeg ha tatt på min beste kjole.» Det tok ikke lang tid før Bygning S ble hetende Slottet, både på folkemunne og offisielt.