I noen situasjoner er skam en nyttig følelse, den hjelper oss med å navigere handlinger så vi ikke utstøtes av «flokken» vår. Men skam knyttet til seksualitet har lenge vært et stort problem, og det tar tid å snu kulturelle strømninger på det. I mellomtiden sliter mange med sin seksuelle selvfølelse, og frykter i stillhet at det er noe avvikende med dem.

Fra vi er barn lærer vi at enkelte ting skal vi skamme oss over. I lange tider har seksualiteten vært knyttet opp til følelser av skam for mange, og i generasjoner har dette vært slik vi har blitt oppdratt.

Selv de som har frigjort seg fra skamfølelse knyttet til seksualitet i løpet av voksenlivet vil jevnlig måtte hamle opp med det på ulike måter. Noen ganger ved at de oppdager rester av gammelt tankegods de trodde de var kvitt, andre ganger for eksempel gjennom at omgivelsene fortsatt reagerer med skam.

Noe av dette med skammens vesen, er at vi er redde for at noen skal rette fingeren mot oss og si «så avskyelig». Derfor gjemmer vi heller de sidene av oss selv vi er redde for at noen skal kunne reagere med forakt på. Og akkurat seksualitet har i lange tider vært gjenstand for nettopp dette: Enten det har vært religiøse krefter som har definert seksualitet som feil, eller etter hvert legevitenskapen som har definert det som diagnoser og sykelig.

Et eksempel som illustrerer dette er hvordan onani var en av hovedgrunnene til innleggelse på Gaustad asyl i 1870. Det ble både ansett som en synd mot Gud, men også som en medisinsk diagnose. I løpet av det tyvende århundret har det blitt vanligere å putte «avvikende» seksualitet inn i diagnoseregistre, mens de før ganske enkelt ble kalt for syndige.

Er det menneskelig å føle skam knyttet til seksualitet?

Alle har jo en seksualitet, så man kan jo spørre seg hvorfor generasjon etter generasjon sliter med skam knyttet opp til sex. Noe av årsaken kan være at dersom man kan definere visse typer seksualitet som feil og rette fingeren mot det, så slipper en også at blikket dveler ved en selv. Det ligger i alle fall i sakens natur der noen er opptatte av å overbevise andre om hva som er skammelig eller ikke når det gjelder sex.

Til en viss grad har barn en trang til å skjule utforskningen sin når de erfarer ting knyttet til kroppen sin. Når vi blir tenåringer vil vi for all del skjule forelskelse fra omgivelsene. Men ingen av disse tingene betyr at å skamme seg er naturlig.

Skamfølelsen påføres i stor grad av samfunn og kultur. Det er et veldig godt eksempel på hvordan seksualiteten vår ikke kun formes av vår biologi og psykologi, men også vår sosiale virkelighet. (Les mer om bio-psyko-sosial modell her.) Første steg for å håndtere skam, er å innse at vi tar del i samfunnet selv og dermed må velge om vi enten viderefører det eller tar oppgjør med det. 

I tillegg til skam knyttet til seksualitet generelt, er det også mye tabu og skam knyttet til det å være seksuell når man er eldre. Det er lite fokus i samfunnet på hva som er sexy med erfaring eller voksne kropper.

Tvert imot brukes begreper som «gamle griser» eller forestillinger om aseksuelle bestemødre, altså at seksualiteten enten problematiseres og perverteres, eller frastjeles totalt.

For å snu på dette må eldre kreve sin rett: Hvorfor skal en hel befolkningsgruppe ha en forminsket seksualitet? Og resten av samfunnet må lytte. Ingen fortjener å skamme seg over sin seksualitet. Sexen kan ta en annen form enn da man var yngre, og kroppene er ikke like akrobatiske som de engang var, men det gjør ikke sexen mindre opphissende og sexy av den grunn.