Denne artikkelen går nærmere inn på hva modellen innebærer og har forslag til hvordan den kan benyttes. Modellen kan blant annet med fordel bidra til å skape et mer seksualvennlig miljø.

Mange helsearbeidere opplever det som vanskelig å snakke om seksualitet og forholde seg til det som en del av det totale helseperspektivet (Mathisen 2014, Lunde 2013, Ottesen 2000).

PLISSIT-modellen kan benyttes som en samtalemodell og gjennom kartlegging av de ulike nivåene er det mulig å avdekke seksuelle utfordringer og tilrettelegge for at personer får tilgang til et godt seksualliv. I tillegg kan modellen være et hjelpemiddel i å synliggjøre ansvaret til virksomheten og ansatte, og den kan bidra til å avdekke behovet for kompetanse på området. Dette bidrar også til å skape et mer sexpositivt og seksualvennlig miljø

PLISSIT er en sexologisk rådgivningsmodell som ble utviklet på 70-tallet av psykologene Annon og Robinson ved universitetet på Hawaii. Modellen er basert på prinsippene i sosiale læringsteorier etter psykolog Albert Banduras beskrivelser (Eggen et. al. 2014)

PLISSIT-modellen som en pyramide

Rådgivningsmodellen illustrerer hvordan personer med ulike behov «siles» gjennom hjelpeapparatet. Det bredeste nivået fanger opp «alle». Det smaleste nivået fanger opp de med behov som krever mer spesialisert hjelp.

P-LI-SS-IT står for:

• Permission = tillatelse (alle)
• Limited Information = begrenset informasjon (mange)
• Specific Suggestion = spesielle råd (noen)
• Intensive Therapy = direkte seksualterapi (få)

Tillatelse (P) fyller det bredeste feltet innenfor de fire nivåene, deretter følger begrenset informasjon (LI) hvor feltet snevrer seg litt inn. Neste trinn, spesielle råd (SS) snevres ytterligere inn og det siste feltet, direkte seksualterapi (IT) utgjør en svært begrenset spiss innen seksualitetsrådgivning.

De forskjellige nivåene i modellen

Det første og aller viktigste nivået, Tillatelse (Permission), handler om at ansatte gir tydelige signaler om at seksualitet kan prates om.

Personen man møter skal være trygge på at seksuelle tema er en naturlig del av møtet med helsepersonell, og at det er ok å snakke om seksualitet dersom vedkommende ønsker det. Ansatte skaper et seksualitetsvennlig miljø ved å respektere, håndtere og anerkjenne temaet, og bidrar gjennom dette til et miljø som er preget av åpenhet om seksualitet.

På dette nivået er det ikke krav om spesifikk sexologisk kompetanse og alle kan gi råd ut fra den kunnskapen de har. Tillatelse er et viktig nivå å starte med. Tiltak i dette området innebærer at helsepersonell tar opp temaet seksualitet, lager retningslinjer og tilrettelegger for at pasienten kan snakke om seksualitet uten å føle seg brydd, skamfull eller stigmatisert.

Det neste nivået, begrenset informasjon (Limited Information), beskriver sexologisk rådgivning der generelle spørsmål angående seksualitet belyses. Seksualundervisning i skolen eller informasjon om prevensjon som helsesøster gir til ungdom er eksempler på tiltak her.

Når det gjelder kommunikasjon opp mot eldre voksne vil dette nivået handle om at ansatte gir relevante opplysninger, veiledning og generell undervisning knyttet til personenes behov og ønsker. Det foreligger ikke nødvendigvis krav til at helsepersonell innehar spesifikk sexologisk utdanning på dette nivået, men at legen, sykepleieren eller andre gir råd basert på den fagprofesjonen de har, og når de eventuelt føler at kompetansen ikke strekker til kan henvise videre. Kunnskap om hvor man skal henvise videre er av stor betydning i dette nivået.

I disse nivåene, tillatelse og begrenset informasjon, gir ansatte veiledning til tjenestemottakerne. Før råd og veiledning gis er det viktig å kartlegge og innhente relevant informasjon, og dette bør gjøres i samarbeid med den eldre og eventuelt pårørende elle verge.

Det er viktig at ansatte vurderer sin egen kompetanse og gjennom dialog med leder sikrer nødvendig kompetanse for å kunne veilede andre i dette temaet. Selv om man ser behov for å blande inn pårørende eller verge er det særdeles viktig å huske på den eldre sin autonomi og velbefinnende som går foran behov og ønsker fra for eksempel en bekymret sønn eller datter.

Når man kommer til nivået for konkrete råd (Spesific Suggestions), vil man oppleve en markant reduksjon i antall, både når det gjelder de som søker råd og hvem som kan være kvalifiserte til å gi råd.

På dette nivået forlater man det generelle og begir seg inn på det individuelle og spesifikke. Her må en være kvalifisert for å kunne gi råd, for eksempel råd om hjelpemidler og opplæring av disse. I tillegg til pedagog- eller helseutdanning vil det være krav om en form for sexologisk fagkompetanse.

Det siste nivået i PLISSIT, intensiv behandling (Intensive Therapy), gjelder på områder der en må utforme individuelt tilpasset opplegg for personen (Annon & Robinson, 1978). Dette nivået krever medisinsk behandling og/eller psykoterapi (Almås, 2004, Almås og Benestad, 2006; Lundberg et al, 2010, Graugaard et al. 2019). Her er det snakk om klinisk sexologisk praksis på spesialistnivå (Eggen et.al. 2014).

PLISSIT som arbeidsverktøy

Wenche Fjeld, spesialist i sexologisk rådgivning (NACS) og lektor ved Høgskolen i Innlandet, forteller at PLISST-modellen kan være til stor hjelp i samtaler med pasienter.

«Er det flere som jobber sammen på et fastlegekontor eller på en avdeling kan det være nyttig at man definerer temaer som ligger innen de to bredeste områdene, tillatelse (P) og begrenset informasjon (LI) og klargjør at det er greit for personalet å snakke om og kommunisere om utfordringer innen seksualitet og samliv,» sier Fjeld.

På de disse to nivåene er det ikke nødvendig med sexologisk kompetanse for at man som helsepersonell skal kunne gi veiledning i temaet, men man bør være trygg i sin egen seksualitet og kunne snakke om seksuell helse på samme måte som man snakker om fysisk og mental helse.

«Dersom kartlegging og samtale viser at den eldre har større vansker og trenger mer spesialisert kompetanse, så er det etisk riktig å be om hjelp og bistand fra andre, og slik hjelper modellen oss til å gjøre faglige og etiske vurderinger, påpeker Fjeld.

PLISSIT- modellen viser seg å være effektiv i forhold til problemer som gjelder seksualitet (Annon, 1976, Annon & Robinson, 1978).  Annon hevder at 70 prosent av seksuelle problemer kan bli løst gjennom intervensjon ved første nivået i PLISSIT.

Fjeld understreker at de forskjellige nivåene ikke må sees på som absolutte fagnivå, man trenger for eksempel ikke være utdannet helsesykepleier for å gi råd til skoleungdom. Modellen kan likevel være en fin måte å synliggjøre de forskjellige nivåene i behovet til pasientene, og være en retningssnor for arbeidet innenfor seksualitet.

Hun understreker at det aller viktigste er å invitere og gi rom for at at pasienten trygt kan snakke om og spørre om større eller mindre seksuelle utfordringer.

Litt bakgrunnsinformasjon

Det finnes mange modeller for å legge til rette for at ulike fagprofesjoner skal kunne samtale om, veilede og vurdere menneskers seksuelle helse. Disse modellene er, for å nevne noen, ALARM, PLEASURE, ALLOW, BETTER, PLISSIT og Ex-PLISSIT. PLISSIT-modellen er den mest kjente, og er omtalt i nær alle fagbøker som handler om sexologi og seksuell helse.

PLISSIT-modellen ble utviklet innenfor rammen av sosiale læringsteorier (Annon, 1976). Forutsetningen for modellen var at helsepersonell skulle ha faglig kompetanse til å vurdere og gripe inn ved seksuelle helseproblemer hos pasienter gjennom kort og intensiv behandling.

Jack S. Annon hevdet at en læringsorientert og atferdsmessig tilnærming til intervensjon ville føre til gode resultater hvor andre terapier ikke hadde hatt ønsket effekt. Han understrekte at det var nødvendig med en vurdering av relevante faktorer i klientens liv, historie og miljø for å avgjøre hvilken behandlingsprosedyre som var riktig å benytte. Derfor er en sexologisk anamnese en nødvendig oppfølging av PLISSIT.

Annon trakk inn begrepet observasjonslæring – eller modellæring – som innebærer å benytte konkrete pedagogiske midler der man på ulike måter, for eksempel ved bruk av filmer og bilder, viser hvilken atferd en ønsker personen skal fremvise.

Psykologen Albert Bandura omtalte dette som vikarierende læring (vicarious learning), som innebærer å lære av å observere andre, og selv kunne vurdere hva som kan være riktig for en selv og hva som ikke passer. Dette fører til en forventning om egen mestring (self efficacy) som har stor betydning for effekten av å arbeide med PLISSIT.

Denne artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Wenche Fjeld, høgskolelektor ved høgskolen i Innlandet. Referanser: Almås, E. & Pirelli Benestad, E. E. (2006). Sexologi i praksis. Oslo. Universitetsforlaget og Ekdahl, J. (2021). Sexualitet och sexuella problem. Studentlitteratur.