Mor snakker ikke norsk, men sliter med tørr skjede. Bestefar snakker ikke norsk, men vil gjerne snakke med en lege fordi han sliter med potensen. Tante opplever at onkel tvinger henne til å ha sex oftere enn hun selv ønsker og vil snakke med helseperson om problemet. Hvem skal hjelpe disse med å snakke med helsepersonell som ikke snakker noen av deres minoritetsspråk?

Mange av våre eldre minoritetsspråklige kan ha utfordringer med å uttrykke seg på norsk ovenfor helsepersonell. Noen ganger fungerer det med et tredje språk, for eksempel engelsk, mens det andre ganger er nødvendig å bruke tolk.

Som helsepersonell har man ansvar for at en pasient kan snakke åpent og fortrolig om sine helseutfordringer. Dette kan være vanskelig dersom pasienten trenger å snakke via en tolk, og tolken er sønn eller datter, svigerdatter eller en nær venn av familien.

Er det snakk om en krisesituasjon der minutter og sekunder teller, så skal man selvsagt ikke ta slike hensyn, men ved en vanlig konsultasjon der man kanskje også skal snakke om private og intime ting, er det som regel ingen god idé å la nære familiemedlemmer eller venner være de som tolker samtale mellom helsepersonell og pasient.

Når det gjelder kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell er forståelse og åpenhet et viktig element, og språk er naturlig nok en viktig faktor i en slik sammenheng.

Når man vet at misforståelser med hensyn til ord og uttrykk lett kan oppstå mellom helsepersonell og pasient når begge snakker samme språk, så kan man jo bare tenkte seg hvilke utfordringer som kan oppstå når man snakker to forskjellige språk.

Det er vanlig at for eksempel eldre minoritetsspråklige har med seg et familiemedlem eller en nær venn når man skal til legen. Dette kan være utfordrende når man skal snakke om svært private ting, som for eksempel seksuell helse.

Det er selvsagt fint at den eldre blir fulgt til legen av noen man kjenner godt, men når helsepersonell og pasient skal snakke sammen, bør pasientens privatliv og rett til en fortrolig samtale respekteres. Selv om det kanskje betyr litt mer styr og innebærer ekstra papirarbeid, så er en profesjonell tolk en bedre løsning.

Selv om det er helsepersonellet som har ansvaret for pasientens rettigheter, så skal man selvsagt også være lydhør for pasientens egne ønsker.

Det kan hende at pasienten faktisk synes det er helt greit å snakke med legen foran familiemedlemmet. Samtidig så er det jo slik at i noen minoritetsspråklige miljøer er det tette bånd mellom de aller fleste medlemmene og til og med tolkene, og da synes kanskje noen at det er greit å holde ting innen familien tross alt.

Det er viktig å huske på at noen ganger snakker man også uten å bruke ord. Som helsepersonell bør man også være oppmerksom på hvordan pasientens kroppsspråk og hvordan vedkommende ellers oppfører seg under samtalen når tolken for eksempel er et nær familiemedlem. Også minoritetsspråklige kan jo også bli utsatt for for eksempel vold i nære relasjoner.

Når språk er en utfordring, er det ekstra viktig «å se» hele pasienten.

Latifa Nasser fra Trøndelag har jobbet med flyktninger i over 20 år. Her er et utdrag fra et lengre intervju med Uke66, i dette utdraget snakker hun om det å bruke tolk.